Det er et forsonende trekk at Kong Vinter byr på snevær på denne 15. dag jul. Vi feirer med et dikt fra den flotte diktantologien «Snø» som lå under et juletre nær oss i fjor.

SNE

Sekundene daler fortolig som sne
i den ensomhet nettene gjester oss med.
Det veldige timeglass har ikke tall,
bare sneværets hvite og lydløse fall.

Vi spør, nå det laver av sne, hvem vi er
hva vi føler, nå døden fornemmes så nær.
Vi tier og fylles av mørke og sne:
La vår kjærlighet tetne, la huset sne ned.

Det klarner til sist rundt det nedsnedde hus,
da forlater oss: Samtale. Taushet. Vår rus.
Vårt landskap skal stivne, vårt hus bli forlatt.
Vi trer ut av vår elskov en stjerneklar natt.

Harald Sverdrup